Bregner, sneller og kråkeføtter lever sitt eget liv – uten blomster. Plantegruppene er avgrensete, med få arter som det er lett å kjenne igjen. Samtidig reiser levesttet deres interessante spørsmål: hvordan ordner de formeringen når de ikke har blomster? Hvordan klarer de konkurransen med blomsterplantene? Hvor vokser de, og hva kjennetegner de tre gruppene?
Snellene
vokser gjerne der det er vått. Vi kjenner dem på hule, saftige stengler, leddene og den irrgrønne fargen. De fleste har greiner fra leddene, men elvesnelle, på bildet til venstre, har bare en krans. Vanlige ellers er åker- og skogsnelle. Sporene sitter på en egen sporebærende stengel. som kommer først opp om våren. Ut på sommeren kommer så den sterile stengelen, som skaffer energi til planten. Skogsnellen kjenner vi som ‘kjerringrokk’, og sporepulveret bruker vi i naturfagundervisningen som lycopodiumpulver. Bildet under viser skogsnelle, som danner tett vegetasjon sammen med engsoleie og raud jonsokblom
Bregnene
er sporeplantene vi ser oftest. Mange er store, og velkjente i landskapet. ‘Ormeblad’ sier mange, og sikter til skogstelg-tuene. Bregnene. Kan også være små, og vokse på mørke og bortgjemte steder, som bergsprekker og murer.
Tidlig på sommeren begynner bregnebladene å rulle seg ut. Bladet kan se ut som en sammenrullet orm, eller en bispestav. Denne perioden kalles da også ‘bispestavstadiet’.
Bregneplantene er grønne over det hele – de driver fotosyntese. De fargerike blomstene vi ser ellers, er der ikke. Som hos de to andre gruppene, er det sporer som er hemmeligheten med formeringen. Om vi ser etter bak på bladene, gjerne litt ut på sommeren, ser vi små runde felt. Det er sporehopene, som etterhvert sprekker og slipper ut sporer. Noen springer som en fjær, slik at sporene blior slynget et stykke vekk fra morplanten. Enkelte bregnearter har breie og smale blader fra samme rot. Da er de smale bladene sporebærerne, mens de breie har fotosyntesen som hovedoppgave Ute I felten ser vi gjerne telg, einstape, sisselrot og bjønnkam. Ser vi mer etter, kan vi finne burkne i bergsprekkene, hengjeveng og skjørlok i murer og berg. Tar du blad med modne sporheoper med inn på naturfagrommet, og legger under en lupe, kan du se sporehopene sprekke og slynge ut sporene. Bildet under viser sporehoper på telg
Vi kan spekulere på tilpasningen til bregnene – hvordan klarer de klonkurransen? Einstape er ganske tydelig en invasjonsart. Den overtar forlatt innmark, og konkurrerer ut graset som ikke blir slått. Andre bregner utnytter kanskje fordelen det gir å ikke være avhengig av pollinering. De slipper å tiltrekke seg insekter, eller stå lagelig til i vinden. Under ser vi brunburkne som vokser i en bergsprekk. Til venstre en tett, stor tue med skogstelg.
Kråkeføttene
I lyngmark og på fjellet finner vi ofte kråkeføtter. Stiv og myk kråkefot, og lusegras, dominenerer i lavlandet. På fjellet er det den krypende fjelljamnen som overtar.
Vi kjenner dem på den tettvokste stengelen, med blader nærmest som pels inntil. Myk og stiv kråkefot kryper med lange stengeler langs bakken, med opprette forgreininger. Lusegraset står i små tuer. Navnet har den fordi man brukte vkok til å vaske vekk utøy i pelsen til husdyrene.
Sporene på kråkefotplanten sitter i et skudd fra toppen. Vi ser det som en lysgrønn ‘spydspiss’, med eller uten skaft, fra toppen av greinene.
Leave a Reply